av Vegard Torvund Hansen

Slik jeg ser det er kvinnens figur intet annet enn poesi, vakkert og for det meste uforståelig. Et dikt med et helt omfang av strofer og linjer som tar form i det uendelige. Med øyne som kan ta form som både stjerner, flakkende flammer, rykende is og varmende solskinn. Med en kropp som havets bølger skifter fassong konstant og skaper alle mulige vakre fassonger, men også svimlende ring kontraster som i en sprøyterus. Og som et helårstre med den finetse frukt blomstrer de like fint i kulde som i varme. Vayer like fint i vind som når det er vindstille. Underult står de like alene blant andre som for seg selv. Og med lovsang som i fuglenes strupe synger de like fint om det så skulle komme en falsk tone her og der. Utolkelige som meningen med livet vandrer de blant oss og sår glede og yrhet i hvert hannkjønn. Og skjelden er den mann som bærer god nok jord til få et slikt tre til å slå røtter hos seg. Men uforståelig nok slår de alikevel røtter såvel i dårlig jord som i god. Og av dårlig jord såvel som god klarer dette mysteriet å gi like god frukt ved hjelp av sin massive nette og selvstendige struktur. Så til alle dere jordstykker som er gått brakk i flere år, muligheten er ikke borte for å kunne bidra til god frukt. I livets ligning er alle x-er uteblitt og erstattet med hva som er. Unkjent er vel ingenting, men derimot uforståelig.Men ligningen sier ihvertfall: Jord er Jord. et tre er et tre og god frukt blir det uansett.