av Vegard Torvund Hansen

Tid. En ond dimesnjon som vi alle kjenner godt. Vi kjenner den på oss og rundt oss.Vi ser den komme og like fort fly forbi. Tid har den onde egenskap og ta liv vel som å gi liv. Tid har den onde egenskap å gå sakte når noe er trasig og fort når noe er morsomt og spennende. Som oftest gir den lite av det vi vil ha. Og gir mye av det vi ikke vil ha.. hva vil den oss egentlig? Hva har vi gjort mot tiden? Er den skapt ond, eller er det vi som påvirker den. Kanskje er det det at vi stenger den inne i små tids bur som vi kaller klokker.Så små at de kan puttes i mobiltelefoner, digitale klokker og armbåndsur. Jeg vil si vi missbruker den og dens geniale konstruksjon, en konstruksjon som lett kan omvendes til en destruksjon.Etterhvert som vi stenger mer og mer av den inne blir den bare værre og værre. Tid vel som andre ting trenger luft og det syns jeg er rettferdig at den får... og la den få hygge seg med sine venner...sine brødre..nemlig de andre dimensjonene... gi den tilbake til rommet... volumet... og hva mer den måtte ønske for til syvende og sist vil vi bare innse alle som èn at tiden kan ingen temme, den er som den går. Bare tenk over det. Jo mer konkrete og nøyaktige tall vi tar av tiden jo mer stressa blir vi. Og dette jeg sier nå er ikke bare modernistisk skeptisme ,men mer et rop til dem der ute som tar mål av tiden konstant. Kast klokka..eller hvertfall den digitale. Gå tilbake til den gamle klokka så vil du se hvor bra tid du får og hvor mye mer du får gjort. Som en venn av meg så fint sier"Det handler om å gi og ta". Tid, en rettferdig dimensjon med ambisjoner om likestilling for alt og alle kreasjoner innefor dens omfang. Tiden ønsker ingen vondt men som den gyldene regel sier" du skal være mot andre som du vil andre skal være mot deg".